Dette medfører først og fremst lokal forringelse av luftkvaliteten samt akustisk støy, men utslipp av CO₂ reduseres også og spesielt dersom energien kommer fra fornybare kilder slik elektrisk energi for det meste gjør i Norge.

Strøm fra land til skip innebærer flere av de klassiske standardiseringsutfordringene, men også noen nye. Det åpenbare er at man trenger like plugg og kontaktsystemer slik at man kan reise fra havn til havn og koble seg til. Ved å gå litt i dybden ser vi at det også er mange andre utfordringer ved å standardisere slike anlegg. For det første er det meget stor variasjon i fartøyer både når det gjelder størrelse og funksjon.

Et cruiseskip som ligger til kai kan f.eks. trekke 15 000 kW. Det vil si at den forbruker like mye energi på én time som en vanlig norsk husstand gjør på et helt år. Det er likevel ikke det samlede energibehovet som er avskrekkende. I Norge finnes det store mengder energi lagret i vannmagasiner. Utfordringen er å få ført denne energien frem der behovet gjør seg gjeldende. Maksimal overføringsevne er flaskehalsen i dette bildet og ikke den totale mengden energi. Dersom et cruiseskip trekker 10 000 kW i gjennomsnitt må likevel overføringslinjene tåle effektbehovet som f.eks i perioder kan være 30 000 kW. Tenker vi oss fem slike skip liggende på havnen en norsk sommerdag, kan vi også tenke oss et behov for å overføre over 100 000 kW. Dette kan dreie seg om 15%, eller mer av byens maksimale kapasitet.

Cruiseskip krever kraftige forsyningsanlegg som igjen legger beslag på den til enhver tid tilgengelige kapasitet i forsyningslinjene på land. Et slikt anlegg kan naturlig nok ikke benyttes av mindre fartøy. Til dette kreves andre tekniske løsninger og ikke minst vil mindre fartøyer måtte legge til kai på andre steder enn cruiseskip. Bildet kompliseres ytterligere av at skip ikke sjeldent har ulik spenning og frekvens. På den ene siden ønsker man seg standardiserte løsninger der alle kan benytte seg av det samme utstyret. På den andre siden krever både fartøyene og landanleggene ulike tekniske løsninger.

De store internasjonale standardiseringsorganisasjonene IEC, ISO og IEEE har tatt denne utfordringen og jobber med tre Internasjonale standarder for landstrømstilkobling. IEC – International Electrotechnical Commission, leder arbeidet som omfatter henholdsvis høyspenning, kommunikasjonsprotokoll og lavspenning. Mer spesifikt er det IECs tekniske komité nr. 18, arbeidsgruppe JWG28 som har det daglige ansvaret for disse prosjektene. IEC TC18 ledes av NEK som har sekretariatet på vegne av Norge. NEK har oppnevnt Arild Røed, fagsjef i NEK, som sekretær i TC18.

Her er originaltitlene:

• IEC/IEEE 80005-1 Ed. 2.0
  Utility connections in port – Part 1: High Voltage Shore Connection (HVSC) Systems – General requirements
• IEC/IEEE 80005-2 Ed. 1.0
  Utility connections in port – Part 2: High voltage shore connection (HVSC) systems – Communication interface description
• IEC/IEEE 80005-3 Ed. 1.0
  Utility connections in port – Part 3: Low Voltage Shore Connection (LVSC) Systems – General requirements

IEC/IEEE 80005-1 har allerede vært publisert i noen år, men utgave 2 (ed. 2.0) jobbes det hardt med og vil trolig publiseres i begynnelsen av 2017. IEC/IEEE 80005-2 nærmer seg publikasjon og vil sannsynligvis bli publisert i løpet av 2016. IEC/IEEE 80005-3 foreligger i dag som et offentlig utkast (PAS). Den internasjonale standarden kommer trolig i 2017. Finn mer informasjon på IECs hjemmesider www.iec.ch/tc18, eller ta kontakt med NEK.

Skip som skal koble seg mot elektriske anlegg i mange forskjellige havner er i seg selv et godt bilde på behovet for standardisering. Det elektrotekniske området er et av de aller mest standardiserte i verden. Dessverre ser det ikke alltid slik ut. Alle de ulike stikkontakter og plugger som finnes i verden minner oss daglig på hvor vanskelig oppgaven er.

Dukker man imidlertid under denne noe opprørte overflaten finner man at utrolig mye er standardisert. Så snart elektrisiteten ble industrialisert for over hundre års siden meldte behovet seg straks for å samkjøre tekniske parametere. Det var rett og slett ikke mulig å koble sammen utstyr med ulike karakteristikker som f.eks. spenning og frekvens. På grunn av at skip er isolerte installasjoner som har kunnet leve sitt eget liv kan man spekulere på om behovet for standardisering har vært mindre enn på land. Dette kan til en viss grad stemme, men det er også en annen sterk drivkraft til standardiseringen. Kostnader reduseres sterkt ved at de samme løsningene kan tilbys fra et større marked og at det er mulig å produsere i større volum. Dette gjør at både kjøper og selger gjerne har felles interesser.