Prosjektet har bygd opp en dokumentstruktur som gir rom for analyser på forskjellig detaljeringsnivå. Den 19. oktober 2016 ble prosjektets første overordnede utredning: “Vår elektriske fremtid – et veikart for elsikkerhet» lansert i DSBs lokaler i Tønsberg. NEK har vært godt tilfreds med resultatene av prosjektet og vil inkorporere disse i pågående arbeid med ny strategiplan for neste planperiode. En revidert versjon av rapporten forelå den 18. april 2017. Bakgrunnen for den reviderte versjonen var behovet for å korrigere enkelte deltajer rundt de ulike myndigheters ansvarsområde og en generell oppstramming av begrepsbruk.
Elektrisitet er en forutsetning for vårt velferdssamfunn. Samtidig utgjør elektriske produkter og anlegg en risiko for brukerne. Elektrisitet i seg selv er en farlig vare, med mindre den håndteres på en betryggende måte. Videre vil feilfunksjon og svikt i strømforsyningen i ytterste forstand påvirke både folks trygghet og vår nasjonale samfunnssikkerhet.
Bred deltakelse
Med ønske om å få et bredt underlagsmateriale og se utfordringene fra ulike ståsteder så ble andre myndigheter, bransjeorganisasjoner, interesseorganisasjoner og enkeltpersoner invitert til å bidra med innspill som underlag for denne rapporten. Det ble sendt ut invitasjon til 54 ulike interessenter. Det ble gjennomført en rekke dialogmøter og intervjuer med sentrale personer i forvaltningen og næringslivet. I tillegg ble det samlet inn en rekke dokumenter og rapporter om er relevante for emnet. Dette danner i sum et omfattende underlagsmateriale for rapporten og det videre arbeidet på området.
I møter til referansegruppen og i høringen som ble gjennomført, kom det en rekke innspill som er tatt med i utredningen.
DSB er blant annet nasjonal myndighet innen elsikkerhetsområdet. NEK er en selvstendig og nøytral organisasjon med ansvar for den elektrotekniske standardiseringsvirksomheten i Norge. NEK er det norske medlemsorgan i de internasjonale standardiseringsorganisasjonene IEC og CENELEC.
DSBs forskrifter henviser til anerkjente normer som akseptert metode for å oppfylle forskriftenes sikkerhetskrav og NEK er dermed en viktig bidragsyter til elsikkerhetsarbeidet.
DSB benyttet rapporten som underlag i direktoratets gjennomgang av elsikkerhetsforvaltningen i Norge, høsten 2016. NEK vil tilsvarende benytte rapporten i sitt strategiarbeid for elektrostandardiseringen i Norge.
Struktur
Prosjekteierne sluttet seg til en ny metode for å beskrive utfordringsbildet. Det ble tatt utgangspunkt i fire drivere for utviklingen fram mot 2030:
- Natur og klima
- Politikk og policy
- Teknologi og trender
- Samfunn og struktur
Disse ble benyttet som «knagger» i utredningen, som et ledd i å systematisere utfordringene.
I teksten under er det trukket ut noen sentrale elementer fra utredningen, som en liten “smakebit” på innholdet:
Teknologisk innovasjonskraft
Få teknologiområder har påvirket det moderne samfunn i så stor grad som elektrofagene. Dersom man ser bort fra skillet man så langt har satt opp mellom elektriske anlegg og elektronisk kommunikasjonsnett forstår man raskt hvor gjennomgripende denne teknologien er.
Tar vi i bruk den nye teknologien?
De store lokomotivene som burde ligge i front i forhold til å ta i bruk ny teknologi står etter flere informanters mening “i vognstallen eller på stasjonen”.
Inntrykket fra media er at vi i Norge er raske til å ta i bruk ny teknologi. Men enkelte leverandører mener at det er en treghet i markedet til å ta i bruk ny teknologi. Et eksempel som stadig går igjen blant informantene er elektriske anlegg hvor man fortsatt baserer seg på teknologi som «er gått ut på dato». Dette påvirker ikke sikkerheten, men funksjon. Den viktigste årsaken til dette «problemet» er, ifølge informantene, at det er utbyggere som foretar beslutning om hva som skal velges. Da velger de ofte lavteknologiløsninger for å unngå merkostnader og risiko.
Informasjonsflate
Det vil komme kraftige endringer på menneske/maskingrensesnittet mot 2030. Dagens grensesnitt mot bruker som i stor grad er basert på skjerm er lite egnet for mange nye teknologier som vil komme i de nærmeste årene. De skjermbaserte grensesnitt vil nok ikke forsvinne, men vil få svekket relevans, de gir sterke begrensninger på brukeropplevelsen.
«Informasjonsflate» er introdusert som et prosjektspesifikt begrep. Dette har vært nødvendig for å synliggjøre et distinkt skille mellom dagens grensesnitt og det man kan forvente fremover. Utviklingen av hologramteknologi (visualisering i rommet) og kunstig intelligens vil innebære at brukeren kan kommunisere mot maskin på en langt mer effektiv måte. Kombinasjon av tale og interaksjon med hologramstruktur er eksempel på et sannsynlig menneske/maskingrensesnitt. Enkle instruksjoner kan formidles ved tale, mens avanserte instruksjoner kan suppleres med sistnevnte.
Det forskes også på teknologi som overvåker spesifikk hjerneaktivitet som grunnlag for styring av utstyr eller systemer.
Software vs. hardware
Bruk av software for å løse en utfordring er langt mer kostnadseffektiv enn å bruke hardware. Software innebærer at man gjennom instruksjoner foretar disposisjoner som i minst mulig grad benytter involverer «elektronikken» i et utstyr. Programmet må naturligvis hente inn informasjon fra sensorer, ta i bruk komponenter, instruksjoner fra bruker, visualisere informasjon, lagre eller hente informasjon når det er nødvendig. Utover det prosesserer programmet prosesser det er ment å håndtere. Software kan være utviklet av et menneske, delvis av et menneske i samarbeid med kunstig intelligens, eller i sin helhet være selvkonfigurerbar. I det øyeblikket utstyret tilføres energi, kobles det opp til relevant nettverk for konfigurering basert på miljøet utstyret er plassert eller brukes i.
Sensorteknologi og autonomi
Elektrisk utstyr vil i økende grad inneholde sensorteknologi, prosessorkraft og kommunikasjonsenhet. Med autonomt utstyr menes utstyr som er i stand til å registrere, vurdere, tilpasse seg en situasjon og i økende grad handle i tråd med brukernes ønsker og behov. En stekeovn vil selv kunne registrere hva som settes inn i ovnen og bestemme steketid og varme. Likeledes vil en vaskemaskin selv finne ut hva slags tøy som legges inn i den, avgjøre hvor skittent det er og så bestemme hvordan innholdet skal vaskes. Brukeren gjør enkle handlinger, gir talekommando, eller lar utstyret selv forstå hva brukeren ønsker og til hvilken tid. Grensesnitt mot bruker kan bli tale, mobiltelefon og nettbrett.
Elektronikkbransjen er en forening som organiserer detaljistleddet for elektrisk utstyr. De trekker frem sensorteknologi som et av de store utviklingstrekkene for sluttbruker. Alt av informasjon kan i prinsippet måles, vurderes, settes i system og lagres. Med fallende priser på både sensorteknologi og kommunikasjonsenheter kan det meste av utstyr knyttes sammen. Sensorteknologi brukes ikke bare for å gi brukeren informasjon, men også for å styre og overvåke utstyret.
Biologi
Grensesnittet mellom teknologi og biologi vil gjennomgå kraftige endringer mot 2030. Det kan forventes produkter på markedet som måler og overvåker biologiske prosesser i kroppen: Hjerte og karsystem, lunger, fordøyelsesfunksjoner, eksponering mot skadelige stoffer med videre. I det øyeblikk man utvikler sensorer som kan detektere og overvåke ønskede kroppslige funksjoner, så vil det utvikles systemer som publikum kan ta i bruk. Inntoget av nanoteknologi gjør at sensorer kan bli så små at de uten hinder kan inngå i kroppens kretssystem. De kan feste seg på ønsket sted, detektere, lagre for så å avgi ønskede data når brukeren ber om dette. Brukerens system vil være koblet mot servicetjenester som kan analysere data.
Dagens mobiltelefoner, smartklokker og håndbånd har allerede inkorporert teknologi hvor kroppsfunksjoner overvåkes på aggregert nivå, men man mangler foreløpig den utfyllende sensorteknologien. Det foretas betydelig forskning på området, i første omgang for bruk i de profesjonelle medisinske miljøene. Det er likevel ingen grunn til å tro at slik teknologi ikke blir allmenn tilgjengelig for publikum på sikt.
Dagens teknologi – «wearables»
De såkalte «wearables», som er teknologi som bæres direkte på kroppen eller er integrert i tøy som man har på, er inne i en eventyrlig vekst. Slik teknologi har to hovedformål; enten å måle kroppslige funksjoner, bevegelse, fysiske forhold, være port mot annen teknologi eller å formidle informasjon.
Brukeren kan også ha wearables som styrer eller kontrollere annet utstyr, det være seg elektrisk utstyr vedkommende har i smarthuset, hytten eller den oppkoblede bilen.
Flere slike enheter er ment å bæres av brukeren døgnet rundt: De måler aktivitet, gjøremål, puls, kaloriforbruk, søvnmønster, bruk av tjenester, kommunikasjon og underholdning. Vanligvis er slike enheter koblet opp mot mobiltelefon, hvor resultatene også kan presenteres.
Tingenes internett (IoT) – Internett for tjenester (IoS)
Internett utgjør en av de viktigste premissene for den videre utviklingen av elektrisk utstyr. Ulike analyser har vært gjort, men det anslås at innen 2025 vil rundt 50 milliarder enheter være koblet opp mot dette globale nettet. For å forstå drivkraften bak det må man se hen til forretningsmodellene stadig flere globale selskaper praktiserer: De understøtter produktet i hele dets levetid, med mersalg, tjenester, oppgraderinger, kundesupport og brukerstøtte. Enkelte kan tjene mer penger på produktet etter at det er solgt. Her er det bare fantasien som setter begrensninger. Konkurransen om å få egne produkter inn i hus og hjem handler ikke bare om primærsalget, men om den vedvarende kundepleien.
De er koblet opp mot en tjenestestruktur som produktet drar veksler på gjennom hele dets levetid. Enkelte produkter baserer hele sin funksjon på IoS-laget. De må hele tiden være tilkoblet for å kunne fungere tilfredsstillende. Andre produkter fungerer som isolerte enheter, men må tidvis koble seg opp for å få relevante oppdateringer.
Det er for øvrig ikke gitt at produktleverandøren og tjenesteleverandøren er den samme. Eksempel på det finner vi for eksempel innen strømmetjenester for radio, musikk, film og tilsvarende.
Kort om utfordringene
Hele konseptet IoT/IoS støtter seg på oppetid for strømforsyning-en og kommunikasjonsløsningen. Svikter en av disse faller i stor grad produktenes funksjon og servicenivå drastisk. I denne sam-menheng er spørsmålet om fravær av funksjon for slike produkter representerer fare for liv, helse og materielle verdier i en slik grad at det bør være gjenstand for myndighetens oppmerksomhet. Svaret på det spørsmålet er definitivt «ja». Årsaken er at strukturen som nettopp er beskrevet vil være så total gjennomgripende i samfunnet. Det vil påvirke alle samfunnssektorer.
Helse og velferd
I 2015 hadde Norge de tredje høyeste utgiftene til profesjonell helsehjelp i verden, kun slått av USA og Sveits. Vi brukte i underkant av 60.000 kroner pr innbygger. Tallet innbefatter både tjenesteyting fra private og offentlige aktører. I tillegg kommer privat kjøp av produkter som understøtter nordmenns helse og velferd. Statistikken viser at samfunnet bevilger stadig mer midler til helsehjelp.
Salg av produkter som understøtter helse og velferd har økt de siste årene. Trenden de siste to årene har vært såkalt utstyr som har sensorer som måler søvnmønster, aktivitet, puls og i noen tilfeller blodtrykk. Utstyrsprodusentene forsøke med ulik teknologi å hente ut stadig flere parametere for å gi et bilde av den allmenne helsetilstanden til brukeren.
Nordmenns vilje til å bruke økonomiske midler på helse og velferd ses tydelig i det norske statsbudsjettet. Det er grunn til å tro at dette også til en viss grad smitter over på privat betalingsvilje for tjenester som ikke inngår i det offentlige tilbudet.
Trygghets-, alarm- og overvåkningssystemer
Trygghets-, alarm- og overvåkningssystemer omfatter systemer som har til hensikt å overvåke, gi varsel eller å mobilisere en handling basert på manuell eller automatisk aktivering. Det er mange systemer som faller inn under denne kategorien, og de strekker seg fra de som brukes innen helsesektoren til kameraovervåkning og private innbruddsalarmsystemer. Felles for dem er at de har høye krav til funksjon og pålitelighet.
Ulike betraktninger gjør seg gjeldende avhengig av hvilken sikkerhetsfunksjon et slikt system skal ha. I noen tilfeller vil slike systemer være viktig av hensyn til liv, helse og materielle verdier – mens i andre tilfeller er systemene initiert av sluttbruker basert på hensiktsmessighet.
Denne type systemer blir stadig viktigere for å holde risikoen i samfunnet på et akseptabelt nivå. Samtidig synes det å mangle godt underlag for å gjøre helhetlige vurderinger innen denne tema-tikken. Det er også uklart hvilke systemer myndighetskrav bør komme til anvendelse for og hvilken myndighet som i så fall bør regulere forholdet.
